Sakprosa og unødvendigheter.

Da jeg var liten startet jeg raskt å leke med bokstaver, og R'en var en klar favoritt. Litt senere avanserte jeg og på 2-års dagen min reiste jeg meg stolt og underholdt gjestene med "fysioterapeut!" Men hvorfor stoppe her?!
Jeg fant opp egne ord og uttrykk og lagde setninger. Jeg har alltid vært glad i språk.
Mitt forhold til sakprosa er et for tiden rimelig uinteressant og kjedelig kapittel. Jeg har i det siste ikke vært noe flink til å lese i det hele tatt!
Men mitt forhold til sakprosa generelt har pleid å være ganske bra.

"Sakprosaen omfatter alle de tekstene i samfunnet vårt som vi ikke uten videre vil kalle romaner, noveller, dramatikk eller lyrikk. Sakprosa kan også kalles faglitteratur og brukslitteratur."

Jeg har faktisk lest litt, og når jeg skal lese sakprosa så har det som regel blitt leserinnlegg om saker jeg bryr meg om. det kan hende at jeg leser debatter, eller bare enkeltinnlegg som folk sender inn eller skriver på nettet. Som et eksempel er dette en tråd jeg kunne lest på. En av grunnene til at jeg liker å se på leserbrev er blant annet for å se om noen mener det samme som meg om ting. Før ble det meste jeg leste av sakprosa begrenset til hestebøker a là "Ridning for begynnere". Merk at dette er en god stund siden... Det som først gjorde at jeg begynte å lese artikler og leserbrev var Aftenposten's Si;D. Det første jeg merket meg var at noe var skrevet av folk på min egen alder. Stilig! Sånn fant jeg ut at det faktisk gikk an å skrive selv om man ikke var ferdig utdannet journalist ansatt i en avis.

Jeg har aldri vært noe fan av å lese avisen, men å lese på nettet funker for meg. Sånn får jeg med meg de sakene jeg VIL lese, og ikke alle mulige sportsresultater eller været, for å nevne noen unødvendigheter. I bunn og grunn liker jeg sakprosa godt, og jeg synes til og med (skal jeg tørre å si det?) det er litt gøy å skrive det. Men siden jeg er et følelsesmenneske så må det være noe jeg engasjerer meg for, både når jeg leser og skriver.